Bergens Praktdueforening

Jeg har holdt på med denne hobbyen mer eller mindre siden jeg var 5-6 år gammel og nærmer meg nå de 60. Det var min far som hadde en veldig interesse for duer og da spesielt raseduer.

Et lite stolpeslag med plass til 4 duer var det første far laget til min bror og meg. Våre første duer ble etter hva jeg husker, hentet på Bjorøy. Muligens var det noen Bergens Tumlere.

1951/52 flyttet vi i nytt hus ca. 5 min. gange fra der hvor vi hadde stolpeslaget. Etter at vi hadde kommet inn i vår nye bolig og min far så tiden for en ny kleive bygget han en som var oi, så stor, 1mx1m og 2m høy, og med et stort utbur. For oss som smågutter var dette store greier.

Nå kom min far hjem med nye duer, Eng. Modena, og noe annet, alt fra Peder Godvik. Etter hvert ble det masse forskjellige raser, bl.a. Gimpler, Berliner Lange, forskjellige sokkeduer etc.

Det ble nok slik at min far holdt orden og matet duene mer enn oss, men vi var nok interessert i duene likevel. Jeg husker som liten gutt at jeg noen ganger var med min far på møter i en dueforening i byen og det var litt stort. Den gang husker jeg at det var Peder Godvik som styrte skuten og da regner jeg med at det var BPDF og det var stort sett Pederen min far hadde kontakt med når det gjaldt duene. Har vel også en liten erindring om Berhard Christiansen og Henry Larsen fra den tiden. Min far hadde en veldig interesse for denne hobbyen i hele sitt liv og var alltid ivrig etter å vite hvordan det gikk på utstillinger eller bare hvordan det gikk i duehuset. Han stelte også mine duer i seinere år dersom vi var vekke.

Så kom årene da jentene hadde større påvirkning på hormonene enn duene og hobbyen falt bort i noen år.

Så kom tiden hvor vi hadde fått vårt eget hus og flyttet inn i 1969. Etter relativ kort tid i det nye huset dukket Arne Henanger opp og sa; husker du i gamle dager Steinar når du hadde duer, for vi hadde litt kontakt som liten da Arne var på landet på ferie. Ja selvfølgelig husket jeg det. Jeg holder på med det enda sa Arne, ja og så var det gjort. Da hadde han allerede vært i kontakt med eldste broderen og fått han oppglødd også. Vi bygget egne kleiver både broderen og jeg.

Dette må være noe som ligger i blodet for jeg ble helt grepet av hobbyen igjen. Etter vårt første hus har vi flyttet en del, men duene har stort sett alltid vært med, enten i provisorisk eller i permanent form.

Vi har også fått to barn, Vivian og Vidkun som begge har fattet en viss interesse for denne så særegne hobbyen. Vidkun har sågar tilegnet seg dommer papirer i Fargeduer og Tysk Modeneser. Begge har også hatt sine ”egne” duer, Vivian sågar i sin egen kleive på Sotra, men nå er de uten noe begge to.

Jeg for min del har hatt forskjellige raser, deriblant Kinesere som jeg er veldig begeistret for. Men det var i det år 1988 at jeg så et ”syn” som jeg sjelden glemmer. Vi var på tur i Danmark og der besøkte vi blant mange andre en oppdretter av den Hollandske Ballongen, nemlig Per Lykke. I volieren gikk der en masse flotte hvite Ballonger. Dette synet satte seg på min netthinne og jeg bestemte meg for at disse ville jeg prøve, og slik ble det. Etter at jeg fikk noen av disse oversendt fra Danmark har jeg holdt på med denne rasen. Jeg har nok vært en av de opp gjennom årene som man kan kalle for dueholder, men etter at jeg fikk bedre kvalitet av rasen importert fra Holland så føler jeg at jeg etter hvert kan kalle meg for oppdretter. Dette er nok vist gjennom noe av de resultatene jeg har hatt på en del utstillinger. Senere har det blitt noen andre farger også, men det er nok slik for meg at det er den hvite som er min farge.

I de seinere årene har det nå en gang blitt slik at man har en del kontakt utenlands og det setter en ekstra spiss på hobbyen.

Den siste tiden har vi flyttet i blokk og det medfører selvsagt et problem med å kunne opprettholde hobbyen, men jeg har noen gående i et lite hus hos min eldste bror og som jeg henter sånn av og til hjem i boden i garasjen hvor jeg har laget det slik til at jeg får trent de som skal på utstilling.

Å ha det på denne måten er nok ikke ideelt for en som er vant til å ha duehuset inntil sin bolig, så hva som vil skje i den nærmeste framtid vet jeg ikke, men jeg lever og ånder for denne hobbyen så jeg vil nok uansett være i miljøet i en eller annen form.

Steinar

KJUAGUTT MED DUER I SANDVIKEN
Rolf Henning Hegland

Det sies at en ”ordentlig” Bergenser må vise til at han har hatt duer i en av fjellsidene i Bergen og i tillegg ha vært medlem i et buekorps.Det henger nok sammen med at dette var to meget populære fritidssyssler i Bergensområdet helt fram til den store urbaniseringen begynte.

8 år gammel fanget jeg sjabber (villduer) og plasserte de i eplekasser og foret de der i et par dager før jeg slapp de ut i den tro at de ville komme tilbake. Prosjektet var mislykket men interessen for duer var skapt.

Etterhvert som jeg fikk et større bevegelsesområde – slapp bort fra mor sine skjørt – traff jeg eldre gutter som hadde bygget kleiver i fjellsiden. Her kunne man se duer i alle tenkelige farger og variasjoner.

Veien var da kort hjem til far som var behjelpelig med materialer og bygging. I den tro at det aldri ville bli noe av dette - fikk jeg låne verktøy og byggingen startet.
Tidlig etter skoletid var det full fart opp i småskogen for å bygge kleive. Det skulle imidlertid vise seg at det ikke var så enkelt – jeg hadde ikke tomt.
De større guttene jaget meg vekk og jeg måtte traske lenger til skogs for å finne meg en ledig tomt.

Etter noen dager var kleiven ferdig. Det var en avansert eplekasse med dør og en liten glugge. Der var jo noe mørkt for duer, så der måtte kjøpes netting til utebur. Rieber nede ved flygeren var billigst og hele ukelønnen ble brukt der.

Omsider var kleiven klar for innflytting, men der manglet penger til å kjøpe duer. Veien var derfor kort til tørrfiskbodene hvor det var mulig å fange store dueunger som kunne spise selv. Oppi arkene ble der klatret, og heldigvis visste verken mor eller far noe om dette.

Duene ble så plassert i kleiven med både vann og mat. Spenningen var stor dagen etter da jeg løp opp i skogen før jeg skulle på skolen. Ny mat og rent vann skulle duene ha.
Etter noen dager var plutselig duene vekk – noen hadde gjort innbrudd i kleiven og stjålet duene mine. Skuffelsen var da så stor at kleiven ble solgt på dagen.

Etter noen tid stod der en ettermiddag en flott brun og hvit due på vårt kjøkkenvindu. Dette viste seg i ettertid å være en Modena Gazzi. Nå var det at min far ble interessert, og duen ble lokket inn i vindusposten hvor den bodde i en hel måned. Den ble lukket ut om morgenen og inn igjen om ettermiddagen.

Da våren igjen var i anmarsj ville jeg igjen ha duer. Denne gangen ble duehuset bygget i vår kokskjeller, men desverre kleiven ble for stor til å få ut gjennom døren.

Jeg tror at det var på dette tidspunkt min far engasjerte seg seriøst. Han skaffet materialer og ble med i skogen for å bygge duehus. En eldre gutt dukket også opp og ville gjerne hjelpe. Senere skaffet min far ham læreplass som tømrer.

Dette ble et kraftig og innbruddsikkert duehus på 1,5x1,5m med skrånende flatt tak. Både luken og døren kunne låses med kraftige slåer.

Nå skulle endelig duer anskaffes og det ble en ternet kineser hun og en brevdue han. Det gikk ikke lang tid før der ble utvidelser med flere Kinesere. Jeg var også så heldig å komme i kontakt med flere andre som hadde Kinesere og gjennom de ble jeg med i dueforeningen.

Dette må ha vært i 1963, jeg var da 11 år gammel, og verden utvidet seg stadig. På sykkel ble der foretatt turer i hele Bergen for å se på andre duehus og treffe andre duevenner.

Nye duehus ble stadig bygget, etterhvert som der ble satt opp nybygg i Sandviken. Der var alltid muligheter til å skaffe seg gamle forskalingsmaterialer. Jeg husker godt at storeguttene fikk fatt i store flak som de bygget av. Ved en anledning ble de hentet tilbake til byggeplassen av arbeiderne.

På denne tiden kom jeg i kontakt med Dickien – Alf Knutsen som også hadde Kinesere - dengang i Allègaten. Jeg husker godt at da han ble 18 år sommeren 1964 kjøpte foreldrene bil som han fikk låne - som han ville - en hvit Vauxhall Viva.

Etter dette ble det lange turer i Bergensdistriktet hver eneste lørdag, og kun for å se på duer. Kl. 1900 måtte vi alltid være tilbake da han skulle på byen med sine kamerater. Jeg husker godt at jeg som liten gutt misunte ham dette. Det var vel slik at jeg måtte være hjemme kl. 1900 tenker jeg.

På et tidspunkt kjente vi til alle som hadde duer i Bergen, og hvilke duer de hadde. Var der noen som holdt på å bygge noe, ble stedet inspisert av oss og med spørsmål om hvilke duer de skulle begynne med. Mange nye foreningsmedlemmer ble kapret på denne måten.

På denne tiden ble der ofte arrangert dueutstillinger i Bergen og det var like spennende hver gang, selv om kvaliteten på duene mine ikke viste seg å være noe særlig mot de andre sine.

En av storeguttene som hadde et stort duehus i småskogen sluttet med duer til fordel for jenter ( er siden startet opp med duer igjen) og jeg var så heldig å få kjøpe duehuset hans. Nå ble det skikkelig fart på dueavlen, og jeg begynte å reise på dueutstillinger rundt omkring i landet.

Siden har Kineserne fulgt meg i alle år.

Rolf Henning

JANUAR

Min hobby - Per Nielsen

Oversiktsbilde Per sine dueslag

I 1986 begynte jeg igjen med raseduer - ved en tilfeldighet. Min yngste sønn Øystein, den gang 12 år, ville ha duer, og jeg måtte hjelpe med bygging av duehus.

Som guttunge hadde jeg Svaleduer og jeg husket godt de mange gleder og litt hva det hele dreiet seg om.

Så ble jeg alvorlig smittet og meldte meg inn igjen i Bergens Praktdueforening hvor jeg fikk all den hjep og veiledning som var nødvendig. Nytt slag ble raskt bygget og Svaleduer anskaffet. Kvaliteten var ikke den beste, så det ble tur til Danmark hvor svaler fra Hardy Frandsen ble anskaffet noe som resulterte i meget gode resultater på dueutstillingene.

Dette gav mersmak og inspirasjon til nok en Danmarkstur til nå avdøde Lahore oppdretter Gert Nedergård. Lahore i sølv og sort av topp kvalitet ble nå anskaffet. Jeg var nå helt hektet på duesport og spurte alle om alt mulig og leste alt jeg kunne få tak i av due litteratur.

Nå i 2004 er jeg like sterkt engasjert i due porten, og nye duer fra de beste oppdrettere i Tyskland er anskaffet. Personlig syntes jeg målrettet avls arbeid er krevende og interessant, så hver vår gleder jeg meg som en liten unge når årets avlspar skal velges og settes sammen. Selv om jeg bruker et avls program på pc, så er det mine øyne som til slutt skal avgjøre sammensetningen.

Hva er det med denne litt rare hobby. Jo, du kan være din egen sjef og bestemme selv hva du vil gjøre ut av hobbyen. Noen velger å kose seg med sine duer og glede seg over alt det som skjer i duehuset. Selv velger jeg å drive aktivt avlsarbeid med tanke på utstillinger og resultater. Det som også betyr mye for meg er de mange gode og personlige venner som man får i raseduemiljøet i inn og utland og det gir sporten en utvidet mening.

Nå skal jeg til duehuset for å gi mat og friskt vann og se at alt er i orden for trivselen til duene. I dag skal de også få badevann, noe de forventer. Tror de kjenner meg…

Ungdueslag

Ha en god og levende hobby !

Per.