På duetur til Aschersleben
Fredag, 15 februar var vi så heldige å få billigbilletter med Norwegian til Berlin.
Ettersom utstillingen skulle foregå i Sachsen sin eldste by Aschersleben måtte vi ta leiebil fra Berlin. Været hadde jo vært særdeles dårlig på Autobahnen tidligere i uken, så litt usikker var vi nok.
Utstyrt med Mercedes leiebil fra Budget - med vinterdekk gikk det imidlertid både fort og greit. Kun 1 time og 45 minutter senere parkerte vi hjemme hos Hansjoachim Gerber i Calbe, en halvtime unna utstillingen.
Som vanlig ble vi mottatt med stor glede. Etter å ha gått gjennom duene som skulle til utstillingen kjørte Hansi og jeg til utstillingen.
Her var det slik at selve utstillingen ble arrangert av en lokalklubb i Aschersleben. De eide klubbhuset, og ordnet med det hele. Hele utstillingsgebyret gikk til denne klubben.
Burene var ferdig oppstilt og i bunnen av burene var der Timian, noe som gjorde at der var en frisk lukt i hele lokalet. I tilstøtende lokale var der servering til en meget rimelig penge – kun 1 € for en halvliter meg sterkt og godt tysk øl. Etter å ha hilst på kineservenner fra Tyskland, Belgia, Nederland, Frankrike, England, Danmark og Sverige hadde vi noen hyggelige timer ved utstillingen.
Lørdag morgen dro vi tilbake til utstillingen, og hentet flere som skulle være med på en omvisning ved Hansi sin nye fabrikk i Aschersleben. Dette ble en stor opplevelse for mange av oss. Krydder i alle varianter ble produsert her.
Dommerne begynte bedømmelsen kl. 0700 og var klar rundt kl. 1200.
Spenningen var stor blant utstillerne når de strømmet inn i lokalet for å se resultatet. Det virket som om alle var fornøyd med resultatet.
Bedømmelsen var adskillig ”snillere” enn det vi er vant til hjemme. Jeg mener også at der er skjedd en endring mot å ikke bry seg med detaljer – selv for feil som standarden betrakter som grove feil. Det er mulig at dette skyldes at flere var misfornøyd med bedømmelsen i Leipzig, da den visstnok skulle ha vært for streng.
Alle duene som fikk 97 ble champions og fikk tildelt et æresbånd.
Ellers bestod premieringen av alt mulig du kan tenke deg, fra medaljer til hjemmelagede kaker.
En annen ting var at en due bedømt i 95 poeng gav så og så mange € i pengepremie. Gjorde du det godt med alle duene fikk du i realiteten igjen påmeldingsgebyrene.
Egen salgsavdeling var der også, og her gikk handelen hurtig for seg. Her var duer fra alle steder i Europa som skiftet eiere. Prisen for middels kvalitet lå på 20 € pr. stk.
På loftet i bygningen hadde lokalklubben et eget duemuseum, og vi fikk også tid til en rundtur her.
På et tidspunkt kom der en oppdretter inn på utstillingen med et lerretsmaleri av 2 kinesere, en blå og en skimlet. Jeg falt fullstendig for bilde, og var raskt ute med å spørre om det var en premie og fikk til svar at det var for salg. Der stod en rekke oppdrettere rundt og beundret bilde, og lurte på om de skulle kjøpe det. Jeg spurte om prisen og fikk raskt svar, og sa umiddelbart at jeg kjøper det. Frem med lommeboken og alle de andre ble stående måpende.
I ettertid fikk jeg vite at maleren som ikke er duemann hadde funnet bilde av den blå kineseren på internett og malt det derfra. Det var altså min egen due som han hadde malt, ikke rart at jeg falt for maleriet.
Her var ikke arrangert noen egen fest denne gangen, men de fleste spiste middag ved utstillingen, og reiste så til hotellet. Vi overnattet også på hotellet. Vi hadde tatt med ”fintøyet” men det ble aldri anledning til å bytte til dette. Vel tilbake ved hotellet inntok alle kineserfolk restauranten, og det var kun oss som var tilstede her. Jeg vil anslå det til at vi var ca. 50 ”kinesere” som forfrisket oss her fram til de små timer.
En særdeles fin opplevelse ble dette. Søndag kl. 1000 ble duene pakket ned. Dette begrunnet de med at der ikke kom besøkende utenfra og mange av utstillerne hadde veldig langt å kjøre hjem – en god ide.
Mandag morgen tok vi av sted til Berlin igjen. Denne gang var været heller dårlig og vi brukte hele 3 timer på strekningen. Da vi nærmet oss flyplassen gikk TomTom i hvilestilling og jeg kjørte selvsagt feil. En svipptur innom Berlin ble det jo derfor.
Rolf Henning